Leroy AndersonBiografi |
 |
Leroy Anderson ble født 29. juni 1908 i Cambridge, Massachusetts, mens familien bodde i Norfolk Street 269. Foreldrene var svenske innvandrere som hadde kommet til USA som barn. Faren, Bror Anton Anderson, kom fra Övarp i Norra Strö, nær Kristianstad i Skåne. Han arbeidet som postbetjent ved postkontoret på Central Square i Cambridge, og i fritiden spilte han mandolin. Moren het Anna Margareta (Jönsson) Anderson. Hun kom fra Stockholm og var organist i Swedish Church (Svenska Missionskyrka) i Cambridge. Da Leroy var ett år gammel flyttet familien til Chatham Street 12, og denne forstaden til Boston skulle fortsette å være midtpunkt i Leroy Andersons verden de følgende tre årtiene.
and Anna Anderson
Anderson bodde i Chatham Street 12 sammen med foreldrene og broren fram til 1936, da han flyttet til New York City. Han besøkte ofte foreldrene, og i huset deres arrangerte han for Arthur Fiedler og Boston Pops Orchestra mange Broadway-showlåter. Det var også der han i løpet av elleve dager komponerte sin Irish Suite.
Leroy pleide å si at han fikk all sin utdanning i en gate - nemlig Broadway i Cambridge. Han gikk på Harvard Grammar School på hjørnet av Harvard Street og Broadway, og senere på Cambridge High and Latin School (nå Cambridge Rindge and Latin School). Samtidig begynte han piano- og musikkstudier ved New England Conservatory of Music. Under avslutningshøytidelighetene på Cambridge High and Latin School i 1925 dirigerte Leroy skoleorkesteret i sangen han hadde komponert og orkestrert for anledningen. Etter dette kom studietiden ved Harvard University, og faren ga ham en trombone i håp om å få se sønnen i første rekke i Harvard University Band.
Ved Harvard studerte Leroy harmonilære med Walter Spalding, kontrapunkt med Edward Ballantine, kanon og fuge med William C. Heilman og orkestrering med Edward B. Hill og Walter Piston. Han fikk Bachelor of Arts med utmerkelsen Magna cum laude i 1929, og ble valgt inn som medlem i Phi Beta Kappa. Han fikk Master of Arts i musikk i 1930, og i den forbindelse studerte han komposisjon med Walter Piston og Georges Enesco, orgel med Henry Gideon fra Temple Israel Synagogue, og kontrabass med Gaston Dufresne fra Boston Symphony Orchestra.
Han studerte videre ved Harvard tidlig på 30-tallet med tanke på å ta doktorgrad i tysk og skandinaviske språk - svensk, dansk, norsk, islandsk og gammelnorsk. Samtidig arbeidet han som musikklærer ved Radcliffe College. Leroy var en språkbegavelse og mestret dansk, norsk, islandsk, tysk, fransk, italiensk og portugisisk, i tillegg til engelsk og svensk, som han vokste opp med. Han planla å bli språklærer, fordi det virket for usikkert å satse på musikken som levebrød. Han søkte og fikk tilbud om en stilling ved en privatskole i Pennsylvania, men i siste øyeblikk takket han nei og bestemte seg allikevel for å gjøre et siste forsøk på å leve av musikken. Dette skulle vise seg å bli en svært viktig avgjørelse for ham.
I tiden som doktorkandidat ble Leroy dirigent for Harvard University Band og skrev mange fikse arrangementer for korpset. Disse gjorde Arthur Fiedler, dirigenten av Boston Pops Orchestra, oppmerksom på Leroy. Det første han arrangerte for Fiedler var en medley av Harvard-sanger i 1936 med tittelen Harvard Fantasy. I 1938 framførte Boston Pops hans første komposisjon, Jazz Pizzicato, som straks ble en hit. Fiedler oppmuntret ham til å skrive komposisjoner for orkesteret. I 1939 skrev Leroy Jazz Legato, som ble etterfulgt av en rekke sjarmerende og nå berømte miniatyrer. Det var Arthur Fiedler og Boston Pops Orchestra som først framførte og spilte inn mange av komposisjonene. I disse årene opptrådte Leroy sammen med broren Russell i ulike populære danseorkestre, bl. a. på den Skandinaviskelinjes passenjerskip mellom New York og Skandinavia.
I begynnelsen av 2. verdenskrig ble Leroy innkalt til tjeneste i hæren, som ville benytte seg av hans språkkunnskaper. Han giftet seg med Eleanor Firke, og kort tid etter ble han sendt til Island. Fra 1942 tjenestegjorde han som oversetter og tolk i den amerikanske hærens avdeling for kontraspionasje. I tillegg skrev han for hæren en lærebok i islandsk.
Reference Article: Leroy Anderson Military Service 
Etter forfremmelse til kaptein fikk han oppdrag som sjef for militær etterretningstjeneste (skandinavisk avdeling) i Pentagon. I denne perioden skrev han sitt kjente verk The Syncopated Clock, og han tjenestegjorde fortsatt i militæret da han dirigerte Boston Pops Orchestras uroppførelser av The Syncopated Clock og Promenade. Det første barnet, Jane, ble født mens Leroy og Eleanor bodde i Arlington, Virginia. Leroy ble tilbudt stilling som U.S. militærattaché i Sverige, men takket nei fordi han hadde bestemt seg for å livnære seg som komponist. Han ble dimittert i 1945, og familien Anderson flyttet til New York City, hvor sønnen Eric ble født.
Leroy og Eleanor tilbrakte sommeren 1946 i Painter Hill i Woodbury, Connecticut. I løpet av en hetebølge den sommeren skrev han Sleigh Ride. To år senere i 1948 slo de seg ned i Woodbury for godt, og sønnene Rolf og Kurt ble født der tidlig på 50-tallet. Familien flyttet inn i et nytt moderne hus i Grassy Hill i 1953. I årene som fulgte skrev Anderson mange av sine mest populære sanger, bl. a. Blue Tango, The Typewriter, Serenata, Belle of the Ball, Bugler's Holiday og Forgotten Dreams.
Frem til 1950 fortsatte Arthur Fiedler å uroppføre Leroys komposisjoner, f. eks. Sleigh Ride, Fiddle-Faddle og Trumpeter's Lullaby. Men etterhvert inngikk Leroy samarbeid med Decca Records og begynte selv å dirigere uroppførelsene av sine verk, bl. a. Belle of the Ball, Blue Tango, Bugler's Holiday, Forgotten Dreams, Horse and Buggy, Plink, Plank, Plunk!, Serenata, The Typewriter og Waltzing Cat. I 1952 ble hans egen innspilling av Blue Tango nr. 1 på USAs Hit Parade. Nå økte Leroy Andersons popularitet raskt verden over, og han ble den mest toneangivende amerikanske komponisten innen lettere orkestralmusikk.
Selv om Leroy Anderson viste en forkjærlighet for "orkestrale miniatyrer", eksperimenterte han også med den lengre formen, som i det mest ambisiøse verket - Concerto in C for Piano and Orchestra. Det ble uroppført i 1954 med Anderson som dirigent og Eugene List ved flygelet. Etter noe blandet kritikk trakk Anderson komposisjonen tilbake for å omarbeide den. Det var en solid komposisjon, bemerket han senere, men han syntes allikevel den kunne forbedres. Til tross for at han aldri rakk å gjøre noen endringer, ble verket frigitt uendret av familien i 1988. Concerto in C fremføres mange ganger årlig, verden rundt.
I samarbeid med Walter og Jean Kerr forsøkte han seg også på musikalteater med sin eneste musikal, Goldilocks. Den hadde première 11. oktober 1958 i New York City. Kritikerne syntes handlingen var svak, men de roste Andersons musikk.
Opp gjennom årene er Leroy Andersons stykker blitt brukt som kjenningsmelodier i både radio og TV. Da CBS-TV i NYC lanserte programmet "The Late Show" tidlig på 50-tallet, valgte de The Syncopated Clock som kjenningsmelodi. Denne ble brukt i over 25 år (1951-19--). Mange knyttet også Plink, Plank, Plunk! til TV-gameshowet "I've Got a Secret", og The Typewriter er blitt yndlingsmelodi for forskjellige nyhetsproduksjoner i radio.
Leroy og familien dro ofte til New York City for å oppleve teaterforestillinger og musikaler på Broadway, og besøke byens severdigheter. Og da familien reiste til Europa i 1968, kunne Leroy vise barna et kontinent der han også hørte hjemme. I Woodbury var han medlem av St. Paul's Episcopal Church, og familien deltok regelmessig på gudstjenestene. I disse årene ble Leroy ofte engasjert som gjestedirigent for orkestre i USA, Kanada og Sverige. Sent på 60-tallet var han styremedlem av symfoniorkestrene i både New Haven og Hartford, samtidig som han var Waterbury Symphony Orchestras fungerende leder.
I 1972 ble Leroy Anderson hyllet av Boston Pops Orchestra i en fjernsynskonsert som ble sendt over hele USA. Han ble også invitert med som gjestedirigent for et av stykkene. Det var, som han fortalte kona Eleanor, den mest minneverdige kvelden i hans liv. Det følgende året dro han tilbake til Cambridge for å dirigere orkesteret ved Cambridge Rindge and Latin School. Han fortsatte å komponere, og likeledes å dirigere musikken sin over hele Nord-Amerika, helt til han døde av kreft i 1975.
Som anerkjennelse av Leroy Andersons bidrag til plateindustrien fikk han i 1976 sin stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1986 bygde Woodbury Lions Club på byens North Green en musikkpaviljong som ble dedikert til Leroy Anderson og gitt byen i gave. I 1988 ble Leroy posthumt valgt inn i Songwriters Hall of Fame. Anderson Band Center ved Harvard University ble oppkalt etter Leroy Anderson i 1995, og Cambridges ordfører Michael Sullivan og bystyret kunngjorde 31. mai 2003 at hjørnet ved Chatham og Crawford Streets skulle kalles Leroy Anderson Square. Leroy Anderson er gravlagt i New North Cemetery i Woodbury.
Leroy Andersons 100-årsjubileum ble markert i konsertsesongene 2007-2009, og orkestre over hele verden gjennomførte hyllingskonserter for å feire komponistens musikalske arv. BBC Concert Orchestra under ledelse av dirigent Leonard Slatkin spilte inn alle Leroy Andersons komposisjoner -tilsammen 5 CDer - som ble gitt ut på Naxos Records. I september 2006 ga Kultur International Films ut den biografiske videoen "Once Upon a Sleigh Ride" på DVD. Den inneholder også ekstramateriale som ikke var med på videoen. I samarbeid med Yale University har familien Anderson laget en omfangsrik utstilling om komponistens liv og musikk, som vises frem i bibliotek og museer over hele landet.
Leroy Andersons musikk er dypt forankret i amerikansk populærkultur og nytes av utallige mennesker verden over. Hans musikk blir fortsatt fremført og spilt inn av et bredt spekter av musikere, bl. a. symfoniorkestre, musikkorps, klassiske ensembler, jazzensembler, vokalister i mange stilretninger, virtuoser på nesten alle instrumenter, i tillegg til musikkstudenter og utøvere i alle alder.
Andersons musikk spilles ofte for å underholde presidentens gjester i Det Hvite Hus, og for å hilse amerikanske presidenter velkommen når de er på statsbesøk i utlandet. Kontinuerlig bruk av hans musikk i radio og TV i reklame, og som kjenningsmelodier, sørger for at den forblir kjent og kjær også for nye generasjoner. Mer enn 50 år etter at Anderson skrev mange av sine komposisjoner sa John Williams, komponist og æresdirigent for Boston Pops Orchestra: "Andersons musikk oppleves like aktuell og ny som den dagen den ble skrevet."
Mer enn 30 år etter Leroy Andersons død fremstår musikken hans som tidløs. Det er vanskelig å forestille seg at noen virkelig skrev Sleigh Ride. Det er, som en lytter bemerket, et av disse nydelige musikkstykkene som liksom alltid har eksistert - som en vakker liten del av dagliglivet. Man kan trygt si at døgnet rundt er det noen som et eller annet sted i verden enten spiller eller lytter til Leroy Andersons musikk.
I løpet av sine siste år merket Anderson at musikkens popularitet overgikk hans berømmelse som komponist. Dengang hadde han muligens rett, men i de senere år har oppmerksomheten rundt Leroy Anderson økt kraftig. Dette skyldes til dels nyinnspillinger av musikken hans, nye CD-utgivelser av Andersons originalinnspillinger, tallrike konserter med hans musikk, et TV-program (PBS) om ham som sees av millioner hvert år, en bok om komponisten, og denne nettsiden.
Leroy Andersons familie, Oversatt av originalteksten til norsk Jim Skurdall og Anne-Guri Fritsvold"
Webkållor [leroyandersonfoundation.org]
på Engelska:
på Svenska:
Orkester
Orkester arrangemang
Musikteater
Vokal
Orgel
Andra verk
The following is a selected discography of original recordings by Leroy Anderson. They were released from 1958 to 1962 on 33 1/3 rpm discs and on digitally remastered compact discs released posthumously. 78 rpm & 45 rpm discs from 1945-1962 and releases of identical recordings on different labels in U.K., Germany, New Zealand and elsewhere are not listed.
bøker
Engelsk
tidsskrifter
Engelsk
Svensk
Tysk
SITE MAP
leroyanderson.com
Till toppen